Kan industrien i EU og i Norge finne et nytt eksistensgrunnlag etter pandemien?
Av: Idar Helle, historiker og utreder i De Facto
idar.helleATgmail.com
Teksten er publisert som kronikk i Klassekampen 24.10.2020
EUs kraftige ambisjon om at industriproduksjonen skal løftes opp til 20 prosent av unionens BNP, er blitt flittig sitert i norsk industridebatt. Også denne gang er imidlertid de harde realitetene en annen enn ‘hypen’ som omgir dem. Europeisk industri er under kraftig press, og enkelte industrigrener er i ferd med å kollapse under vekten av koronaepidemien.
Stålindustrien er et kroneksempel. I forhold til 2019 falt produksjonen av europeisk stål med 40 prosent i andre kvartal i år. Ordretilgangen er ned 75 prosent. Nær halvparten av kontinentets 340 000 stålarbeidere er permittert eller har fått forkortet arbeidstid under koronaen.
Situasjonen for denne tungindustrien i Europa og EU forverres av at andre produsenter har fortsatt som før og sørget for masselagring av produktene sine i perioden der etterspørselen har vært lav. Fagforbundene i metallindustrien hevder at dette har bidratt til at det europeiske markedet utsettes for massiv internasjonal prisdumping på stålprodukter.
En lang rekke av Europas 600 stålverk har blitt nedstengt under koronaen. Å stenge ned og så starte opp igjen de store smelteverksovnene er kostbart. Mange steder er arbeiderne bekymret for at stålverkene deres aldri vil satt i produksjon igjen. Det europeiske industriføderasjonen industriAll frykter at for stål kan inntil 50 prosent av produksjonskapasiteten gå tapt før kontinentet har ristet koronaen av seg.
Europa tar i så fall et nytt skritt i retning avindustrialisering. I øst fortsetter Kina å fosse fram. Allerede før koronaen, i 2019, sto den økonomiske supermakten for like over halvparten (51,3 prosent) av den globale stålproduksjonen. Da covid-19 brøt ut første kvartal i år, økte Kina produksjonen med enda 20 prosent.
For å unngå full europeisk kollaps i sektoren har industriforbund i 38 europeiske land og industriAll Europa gått sammen om å klage den påståtte prisdumpingen på stål inn for konkurransemyndighetene i EU. For å skape trøkk bak kravene ble det 2. oktober arrangert europeisk aksjonsdag under parolen ‘Europa trenger stål, og stål trenger Europa’ i tsjekkiske Vítkovice, tyske Dillinger Hüttenwerke og Saarstahl AG samt i Polen, Bulgaria, Italia og flere andre steder.
Et neste viktig krav er at EU skal utarbeide en ny handlingsplan for stålindustrien. IndustriAll tar utgangspunkt i EUs gjenreisningsplan som ble vedtatt på unionstoppmøtet i sommer. Industriføderasjonen vil at EU skal ta hensyn til stålsektorens særskilte behov, sikre produksjonen og inntektene som sektoren trenger for å investere i en fortsatt industriell framtid for 600 produksjonssteder, 340 000 europeiske stålarbeidere og – etter føderasjonens egne beregninger – 1,5 millioner arbeidsplasser som er knyttet opp til produksjon og lokalsamfunn. En ser videre for seg særskilte stimulanspakker i EU-landene for å ‘bråstarte’ industriproduksjon som har vært hardt rammet av pandemien, som bilproduksjonen og byggesektoren.
Etter årevis med tilbakeslag og ‘austerity-lammelse’ har toppnivået i den europeiske fagbevegelsen begynt å røre på seg igjen under koronaperioden. Samtidig som industriforbundene samler seg om en ny stålplan og tilsvarende kriseprogrammer for flere produksjonsgrener, har den europeiske samorganisasjonen ETUC gått på barrikadene for EUs gjenreisningsplan på 750 milliarder euro og det påfølgende finansielle rammeverket MFF (Multiannual Financial Framework) på 1074 milliarder euro. I fagbevegelsen oppfattes dette som en politisk snuoperasjon fra Brussel, Berlin og EU sin side, der en storstilt økonomisk motkonjunkturpolitikk omsider skal erstatte den økonomisk feilslåtte og sosialt katastrofale nedskjæringspolitikken som ble ført etter finanskrisa og den etterfølgende eurokrisa.
På samme tid er ETUC og kreftene som søker mer ‘progressiv integrasjon’ inn i EU-maskineriet urolige for den politiske motstanden som er i ferd med å bygge seg opp i unionens nordlige og østlige hjørner. Storbritannia i vest har allerede sagt takk for seg. Nå er det flere av de nordiske og nordeuropeiske medlemslandene som etter sommerens toppmøtevedtak vegrer seg for å bli med videre på ferden i ‘låne- og gjeldsunionen’ EU. I øst går flere medlemsstater, med Polen og Ungarn som anførere i Visegrad-grupperingen, kraftig imot at det skal knyttes kriterier om oppfylling av bestemte menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper til grunn for økonomiske bidrag fra EUs gjenreisningsplan. ETUC og fagbevegelsen i EU har nok helt rett i at spørsmålet om gjenreisningsprogrammet etter koronaen kommer til å sette samholdet i unionen på nok en hard prøve.
Snart 250 år etter den industrielle revolusjonen og 70 år etter Den europeiske kull- og stålunionen er stålet fortsatt en grunnpilar i europeisk industri og for materialstrukturene vi lever med omkring oss. Stål har vært og vil fortsette å være grunnlaget for bilindustri, mekaniske verksteder, skips- og offshoreverft, byggesektoren og utbygging av nye fornybare energikilder. Stål er simpelthen en forutsetning for å nå essensielle samfunnsmålsetninger, inkludert målet om at Norge, Europa og verden innen 2050 skal oppnå karbonnøytralitet og våpenhvile med naturen og klimaet omkring oss.
EU har i 2020 bevilget seg sjøl tidenes største økonomiske redningspakke og med det tatt et stort steg ut i det ukjente. Det politiske lederskapet i unionen virker usikre på hva som skal være hovedkursen videre. Er tida nå kommet for at det atter er deres gamle allierte og sosiale partnere i europeisk fagbevegelse som vil bli lyttet til?