Ser venstresiden bort fra at også arbeidsfolk kan ha ulike interesser?
Av Idar Helle, historiker og utreder i De Facto og styremedlem i Industriaksjonen
idar.helle(at)gmail.com
Teksten er publisert som kronikk i Klassekampen 06.03.2021
Politikk handler mye om hvordan en oppfatter, forstår og verdsetter kategoriene i verden omkring seg. Er politikkens høyeste mål å legge til rette for interesser og preferanser for den enkelte kvinne, mann, arbeidstaker, innvandrer eller nordmann? Eller kan en i stedet legge til grunn en tanke om det å tjene et større fellesskap, det historikeren Trond Bergh i det siste av historiebindene om LO, kaller for ‘kollektiv fornuft’ (Pax forlag, 2009)?
Dette er spørsmål som kommer opp på overflaten i avveiningene av hvor langt arbeiderbevegelsen og partiene på venstresiden skal gå for å sikre nasjonalt definerte lønns- og arbeidsvilkår i norsk arbeidsliv. Ikke minst i Rødt har det i årevis foregått en hard, intern debatt. Forut for denne helgens landsmøte har fire framtredende representanter i Oslo-partiet gitt uttrykk for at de ikke ønsker reguleringer som rører ved selve prinsippet om den frie bevegelsen av arbeidskraft i EUs indre marked, (Mariette Lobo, Morten Svendsen, Asbjørn Wahl og Siavash Mobasheri: ‘Likebehandlingskravet’, Klassekampen 25.02.). Innlegget ble straks møtt av et opprop fra 18 representanter fra det faglige miljøet i partiet noen dager seinere (Klassekampen, 01.03).
Også i SV er det en underliggende, om enn mindre synlig diskusjon om samme tema. Sp på sin side forplikter seg til nasjonal regulering, men har samtidig åpenbare hensyn å ta overfor Bondelagets markante storbondefløy, som ikke lenger viker unna å promotere innflydd, billig sesongarbeidskraft til landbruket (se Orientering 20.02.). Ledelsen i Ap er som kjent ikke villig til år røre ved EØS-avtalen, heller ikke når det åpenbart vil bety bedre beskyttelse for arbeidstakerne her i landet. Så for tillitsvalgte, klubber og fagforeninger i norsk arbeidsliv; det kommer ikke av seg sjøl om det blir regjeringsskifte og rødgrønt etter valget, denne gangen heller.
Tilbake til debatten i Rødt og kvartettkronikken 25.02. Artikkelforfatterne Lobo, Svendsen, Wahl og Mobasheri reiser to innvendinger mot partiets forutsetning om at allerede framforhandlede, avtalebestemte lønns- og arbeidsvilkår skal være en forutsetning for arbeidskontrakt for utenlandske arbeidstakere fra EØS-området. Den ene innvendingen er at det vil være ‘usolidarisk’, den andre at en slik forutsetning og arbeidsavtale vil være ‘vanskelig å overholde’. Debatten i Rødt dreier seg mye om dette andre momentet, som jeg bare vil nevne helt kort: De krevende sidene ved å håndheve et spesifikt nasjonalt regelverk er en viktig, men også utpreget teknisk deldiskusjon, der begge parter i diskusjonen synes å ha gyldige poenger. For min del ser det allikevel ut som Rødt-programmets krav til en slik arbeidskontrakt vil være lettere å håndheve enn de alternative tiltakene som de fire artikkelforfatterne stiller opp i sin kronikk.
Det jeg vil innpå livet her er hva som ses på solidarisk og likeså usolidarisk. Mange vil tenke at det å hjelpe og støtte menneskene omkring oss, er noe som ligger i oss som en kjerne. Men innebærer det også å stille seg ‘solidarisk’ med arbeidere uavhengig av hva de velger å gjøre og hvilken funksjon de har i arbeidslivet? Hva om det, i noen tilfeller, er arbeidere som rett og slett vil unngå organiserte fellesskap, kollektiv organisering og fagforeninger, og som heller ser seg tjent med en, til nød to personallianser med sjefen og oppdragsgiveren som sjefen har pekt ut for dem?
De fire i Rødt Oslo skriver videre at «våre krav må rettes til arbeidsgiverne og ikke til arbeiderne». Det kan høres tilforlatelig ut. For dem som i beste- og oldeforeldre-generasjonene før oss gikk i bresjen for arbeiderorganisering, var nok ikke dette en farbar vei. Historien om fagorganisering i vår del av verden og landet vårt er også dette: Det var steile krav til dem som skulle være med i unionen opp mot arbeidsgiver, mot kapitalborgerskapet, mot staten. Om en setter seg ned og blar i klassisk fagforeningshistorie, så ser en fort at de som gikk først, agitatorene og organisatorene, var på jakt etter den indre enheten, kampgløden og ‘sjel og sinn’ hos arbeidsfolket. For dem som av ulike grunner ble stående utenfor fellesskapet, var sanksjonene langt røffere enn dem vi bekymrer oss for i dag. De fikk navnet sitt i ‘sløvhetens protokoll’, de havnet på interne svartelister, de ble sosialt utfrosset, og ikke helt sjelden endte det med slåssing og spytting av blod. Lik det eller la vær, men fagorganisering og utvikling av klassebevissthet kom ikke av seg sjøl, det var gnisninger mellom arbeidsfolk og innad i arbeiderklassen hele veien.
I 2021 handler det meste av diskusjonen om sosial dumping om EØS og arbeidsinnvandring. Naturlig nok, siden dynamikken i det indre markedet effektivt sørger for at presset på lønninger og arbeidsforhold kjennes tydeligst i sektorene med mest arbeidsinnvandring. Allikevel er det viktig å erkjenne at dette overordnet ikke er et spørsmål om innvandring, heller ikke om arbeidsinnvandring. Det er snarere tale om en reell ‘motsetning i folket’, mellom den organiserte og den uorganiserte delen av arbeiderklassen. Økonomisk vekst, flere arbeidsplasser og jevn økning i kjøpekraft gjorde at arbeidslivet for en god del har fortont seg som en reise i melk og honning. I noen tiår fram mot slutten av forrige århundre virket det ikke lenger nødvendig å gå inn i vanskelige saker der interessene blant arbeidsfolk var forskjellige og sto opp mot hverandre. Dette er nå i rask endring. I våre dager, og iallfall i vårt lille hjørne av verden, er vilkårene tross alt til stede for at motsetningene som ligger der kan håndteres på mindre konfliktfylt vis enn for 100-150 år siden. Det forutsetter allikevel, som før, at arbeidstakere organiserer seg og tar fullt ut ansvar for sin egen situasjon overfor eierne og sjefene sine. Som det står i diktet til Stig Holmås: «Fagforeningene. Uten dem hadde vi ingenting».