Sammen for en offensiv industripolitikk
Artikkel opprinnelig publisert i Klassekampen 21.04.2021
«En grønn, norsk industrireisning er avhengig av tilgang på billig, rein kraft. Da er det veldig uklokt å sende den krafta til havs»
Kim Olav Johansen er leder i EL og IT i Trøndelag og arbeidsutvalgsmedlem i Industriaksjonen, og Eystein Garberg er leder i Elektroarbeidernes Fagforening i Trøndelag, en av flere store fagforeninger i forbundet som er tilsluttet Industriaksjonen.
Lederne i Norsk Industri og Energi Norge hevder i et debattinnlegg i Dagbladet 13.april at Acer verken truer strømpriser eller arbeidsplasser i Norge. Hogne Hongset i Industriaksjonen forklarer hvorfor Lier-Hansen og Kroepelien tar feil.
Til klubbene som er tilsluttet Industriaksjonen: Behov for støtte til viktig filmprosjekt
Industriaksjonen har vedtatt å støtte et filmprosjekt som planlegges av Naturfilmkanalen. Filmen skal ta opp de negative konsekvensene av elektrifisering av sokkelen med strøm fra land. Dette vil ikke gi noen global klimaeffekt, men vil gi sterk økning av strømprisene. Dette vil igjen redusere konkurransekraften i alt næringsliv, og det vil bli spesielt farlig for kraftforedlende industri. I tillegg vil det åpne for mer naturraserende vindkraft på land. (Og det vil selvsagt også øke strømregningen for folk flest!)
Filmen vil peke på at dersom sokkelen skal elektrifiseres, må det skje med havvind. Slik elektrifisering kan fungere som hjemmemarked for utvikling av en industriell «ny fot å stå på» for en leverandørindustri som vil merke konsekvensene av reduksjonene som vil komme i sokkelvirksomheten i tiårene som kommer. Filmen antas å bli 15-20 minutter lang, og vil bli spredt via youtube og sosiale medier.
Naturfilmkanalen har laget flere filmer med utgangspunkt i natur, energiproduksjon og også industri. Blant annet denne, laget for Industriaksjonen: http://kabelaksjonen.no/index.php/video/video/2-industriaksjonens-kabelvideo
Her kan du/dere se mer om Naturfilmkanalen: http://www.naturfilmkanalen.no/om-naturfilmkanalen-2/
Industriaksjonen har bevilget 30 000 kr til filmprosjektet. Industriaksjonen ber nå de klubbene som har anledning til det om å gi et bidrag, slik at filmen kan bli produsert. Alle bidrag – stort eller lite – vil være av betydning!
Bidrag kan sendes til denne kontoen: 3626 25 14344 Corax Film as
Kontaktperson for prosjektet er Magne Sleire. Epost: sleiremagne(at)gmail.com Tlf: 90186420
Uttalelse vedtatt på styremøtet i Industriaksjonen 17.02.21.
Industriaksjonen er positiv til at det blir mer oppmerksomhet rundt industriens vilkår i Norge, og sånn sett er vi glade for Prosess21-rapporten som ble lansert 8. februar.
Rapporten undersøker hvordan den kraftintensive industrien i Norge kan vokse samtidig som en blir klimanøytral. Disse ambisjonene støtter Industriaksjonen fullt ut!
Vi er imidlertid kritisk til flere av forutsetningene som ligger bak rapportens arbeid. En av konklusjonene som har fått mest presse (blant annet i Klassekampen 11.02.), er det voldsomme kraftbehovet som skisseres opp i fremtiden. Dette kraftbehovet skyldes at slikt som elektrifisering av sokkelen med strøm fra land ikke problematiseres overhodet. I stedet tar en for gitt energifremskrivninger hvor dette ligger inne. Men dette er nettopp politiske spørsmål, og Industriaksjonen vil fortsette å jobbe mot elektrifisering av sokkelen med strøm fra land. Nettopp for å sikre norsk industris viktigste konkurransefordel: Tilgang til rikelig billig og ren kraft.
Det er også verdt å merke seg at EUs energibyrå Acer og den fjerde energipakken ikke er nevnt med et ord. Disse har som målsetning at det europeiske kraftmarkedet skal integreres, at Norge mister sine konkurransefordeler, og at strøm i stadig større grad skal flyte på tvers av landegrensene. Da blir det vanskelig å realisere målene i rapporten uten nettopp å øke den norske kraftproduksjonen enormt.
Slik ender Prosess21 først og fremst opp for å argumentere for massiv utbygging av vindkraft. Det er forståelig, den baserer seg på dagens politikk. Men for Industriaksjonen er det nettopp viktig å endre denne politikken. Slik vil vi både kunne skape gode vilkår for ny industri, og vi slipper å overkjøre lokalbefolkning med upopulær landbasert vindkraft. I stedet synes vi rapporten burde pekt tydeligere mot havvind. Her er motstanden mindre, og norske bedrifter har potensial til å spille en betydelig rolle i et globalt marked i fremtiden.
Industriaksjonen er med andre ord kritisk til både premisser og konklusjoner i rapporten. Men glad for at rapporten setter industriens vilkår og behovet for kraft til norsk industri i fremtiden på dagsorden. At elektrifisering og ny industriutvikling fordrer mer kraft er vi enige i, men for at dette skal skje på måter som skaper minst mulig konflikter og ikke undergraver eksisterende kraftforedlende industri trengs en overordna gjennomgang av norsk kraftpolitikk. Formålet må være å gjenreise en helhetlig tenkning rundt hvilken kraft vi trenger og hvordan den kan framskaffes på mest hensiktsmessig måte, gjerne i form av en NOU.
Ser venstresiden bort fra at også arbeidsfolk kan ha ulike interesser?
Av Idar Helle, historiker og utreder i De Facto og styremedlem i Industriaksjonen
idar.helle(at)gmail.com
Teksten er publisert som kronikk i Klassekampen 06.03.2021
Politikk handler mye om hvordan en oppfatter, forstår og verdsetter kategoriene i verden omkring seg. Er politikkens høyeste mål å legge til rette for interesser og preferanser for den enkelte kvinne, mann, arbeidstaker, innvandrer eller nordmann? Eller kan en i stedet legge til grunn en tanke om det å tjene et større fellesskap, det historikeren Trond Bergh i det siste av historiebindene om LO, kaller for ‘kollektiv fornuft’ (Pax forlag, 2009)?
Dette er spørsmål som kommer opp på overflaten i avveiningene av hvor langt arbeiderbevegelsen og partiene på venstresiden skal gå for å sikre nasjonalt definerte lønns- og arbeidsvilkår i norsk arbeidsliv. Ikke minst i Rødt har det i årevis foregått en hard, intern debatt. Forut for denne helgens landsmøte har fire framtredende representanter i Oslo-partiet gitt uttrykk for at de ikke ønsker reguleringer som rører ved selve prinsippet om den frie bevegelsen av arbeidskraft i EUs indre marked, (Mariette Lobo, Morten Svendsen, Asbjørn Wahl og Siavash Mobasheri: ‘Likebehandlingskravet’, Klassekampen 25.02.). Innlegget ble straks møtt av et opprop fra 18 representanter fra det faglige miljøet i partiet noen dager seinere (Klassekampen, 01.03).
Også i SV er det en underliggende, om enn mindre synlig diskusjon om samme tema. Sp på sin side forplikter seg til nasjonal regulering, men har samtidig åpenbare hensyn å ta overfor Bondelagets markante storbondefløy, som ikke lenger viker unna å promotere innflydd, billig sesongarbeidskraft til landbruket (se Orientering 20.02.). Ledelsen i Ap er som kjent ikke villig til år røre ved EØS-avtalen, heller ikke når det åpenbart vil bety bedre beskyttelse for arbeidstakerne her i landet. Så for tillitsvalgte, klubber og fagforeninger i norsk arbeidsliv; det kommer ikke av seg sjøl om det blir regjeringsskifte og rødgrønt etter valget, denne gangen heller.
Tilbake til debatten i Rødt og kvartettkronikken 25.02. Artikkelforfatterne Lobo, Svendsen, Wahl og Mobasheri reiser to innvendinger mot partiets forutsetning om at allerede framforhandlede, avtalebestemte lønns- og arbeidsvilkår skal være en forutsetning for arbeidskontrakt for utenlandske arbeidstakere fra EØS-området. Den ene innvendingen er at det vil være ‘usolidarisk’, den andre at en slik forutsetning og arbeidsavtale vil være ‘vanskelig å overholde’. Debatten i Rødt dreier seg mye om dette andre momentet, som jeg bare vil nevne helt kort: De krevende sidene ved å håndheve et spesifikt nasjonalt regelverk er en viktig, men også utpreget teknisk deldiskusjon, der begge parter i diskusjonen synes å ha gyldige poenger. For min del ser det allikevel ut som Rødt-programmets krav til en slik arbeidskontrakt vil være lettere å håndheve enn de alternative tiltakene som de fire artikkelforfatterne stiller opp i sin kronikk.
Det jeg vil innpå livet her er hva som ses på solidarisk og likeså usolidarisk. Mange vil tenke at det å hjelpe og støtte menneskene omkring oss, er noe som ligger i oss som en kjerne. Men innebærer det også å stille seg ‘solidarisk’ med arbeidere uavhengig av hva de velger å gjøre og hvilken funksjon de har i arbeidslivet? Hva om det, i noen tilfeller, er arbeidere som rett og slett vil unngå organiserte fellesskap, kollektiv organisering og fagforeninger, og som heller ser seg tjent med en, til nød to personallianser med sjefen og oppdragsgiveren som sjefen har pekt ut for dem?
De fire i Rødt Oslo skriver videre at «våre krav må rettes til arbeidsgiverne og ikke til arbeiderne». Det kan høres tilforlatelig ut. For dem som i beste- og oldeforeldre-generasjonene før oss gikk i bresjen for arbeiderorganisering, var nok ikke dette en farbar vei. Historien om fagorganisering i vår del av verden og landet vårt er også dette: Det var steile krav til dem som skulle være med i unionen opp mot arbeidsgiver, mot kapitalborgerskapet, mot staten. Om en setter seg ned og blar i klassisk fagforeningshistorie, så ser en fort at de som gikk først, agitatorene og organisatorene, var på jakt etter den indre enheten, kampgløden og ‘sjel og sinn’ hos arbeidsfolket. For dem som av ulike grunner ble stående utenfor fellesskapet, var sanksjonene langt røffere enn dem vi bekymrer oss for i dag. De fikk navnet sitt i ‘sløvhetens protokoll’, de havnet på interne svartelister, de ble sosialt utfrosset, og ikke helt sjelden endte det med slåssing og spytting av blod. Lik det eller la vær, men fagorganisering og utvikling av klassebevissthet kom ikke av seg sjøl, det var gnisninger mellom arbeidsfolk og innad i arbeiderklassen hele veien.
I 2021 handler det meste av diskusjonen om sosial dumping om EØS og arbeidsinnvandring. Naturlig nok, siden dynamikken i det indre markedet effektivt sørger for at presset på lønninger og arbeidsforhold kjennes tydeligst i sektorene med mest arbeidsinnvandring. Allikevel er det viktig å erkjenne at dette overordnet ikke er et spørsmål om innvandring, heller ikke om arbeidsinnvandring. Det er snarere tale om en reell ‘motsetning i folket’, mellom den organiserte og den uorganiserte delen av arbeiderklassen. Økonomisk vekst, flere arbeidsplasser og jevn økning i kjøpekraft gjorde at arbeidslivet for en god del har fortont seg som en reise i melk og honning. I noen tiår fram mot slutten av forrige århundre virket det ikke lenger nødvendig å gå inn i vanskelige saker der interessene blant arbeidsfolk var forskjellige og sto opp mot hverandre. Dette er nå i rask endring. I våre dager, og iallfall i vårt lille hjørne av verden, er vilkårene tross alt til stede for at motsetningene som ligger der kan håndteres på mindre konfliktfylt vis enn for 100-150 år siden. Det forutsetter allikevel, som før, at arbeidstakere organiserer seg og tar fullt ut ansvar for sin egen situasjon overfor eierne og sjefene sine. Som det står i diktet til Stig Holmås: «Fagforeningene. Uten dem hadde vi ingenting».
Til tross for et tøft koronaår går Industriaksjonen offensivt inn i siste fase fram mot stortingsvalget mandag 13. september.
Aksjonen vedtok på det første digitale årsmøtet i fjor høst å reise fem kampsaker fram mot valget.
1. Bekjempe arbeidsløsheten i møte med tre kriser: korona, klima og oljeprisfall
2. Gjenreise en helhetlig energipolitikk som kan styrke norsk industri
3. Satsing på elektrifisering av oljeproduksjonen kan bare skje basert på havvind
4. Ta hele landet i bruk – industriutvikling forutsetter god forvaltning av naturressursene våre
5. Fremme et høyproduktivt arbeidsliv med sterk medbestemmelse og uten løsarbeid
Også inn i det avgjørende valgåret 2021 er det viktig at vi får så mange som mulig med oss: Nå er det tid for din fagforening til å støtte opp om arbeidet til Industriaksjonen ved å vedta tilslutning og bevilgning på årsmøtet.
Initiativet til å starte Industriaksjonen ble tatt gjennom en samling av 15 tillitsvalgte fra ulike deler av industrien på Rosenberg Verft i Stavanger i juni 2018 og fulgt opp på Industriaksjonens stiftelsesmøte i Bergen i januar 2019. På det første, digitale årsmøtet i november 2020 ble det valgt nytt arbeidsutvalg og styre for aksjonen. Aktivitetene i Industriaksjonen og oversikt over styret, kampsaker og handlingsplan finnes tilgjengelig på vår facebook-side ‘Industriaksjonen’ og på nettsida www.industriaksjonen.no
Formålet med arbeidet vårt har vært å etablere en mest mulig slagkraftig aksjon med klare politiske formål:
Styret har valgt å skille mellom tre former for økonomisk tilslutning til Industriaksjonen:
Fullt økonomisk medlemskap. Medlemskap med fulle rettigheter overfor årsmøte og styret i Industriaksjonen forutsetter en årlig kontingent på 5000 NOK eller mer. Både i 2019 og 2020 bidro over 10 fagforeninger med bevilgninger i størrelsesorden 15 000 – 50 000 NOK. Flest mulig fagforeninger med økonomisk medlemskap er avgjørende for å sikre et økonomisk grunnlag for Industriaksjonen framover.
Økonomisk tilslutning. En kan også tilslutte seg Industriaksjonen uten fullt medlemskap ved å bevilge et valgfritt beløp inntil 5000 nok fra lokale klubber, fagforeninger, organisasjoner og politisk organer som deler Industriaksjonens engasjement for norsk industri.
‘Industriaktivisten’: Enkeltpersoner som ønsker å støtte Industriaksjonen kan gi et valgfritt beløp på 100 NOK eller mer til Industriaksjonen.
Sørg for støtte til INDUSTRIAKSJONEN fra deg og din fagforening
Konto 2280 44 69676
Jan Haugen (leder) Idar Helle (styremedlem)
Vi må ha en politikk som sikrer norsk industri levedyktige vilkår også i fremtiden. Bli med på laget, støtt Industriaksjonen!
Jan Haugen, leder i Industriaksjonen, er intervjuet om landbasert vindkraft i Klassekampen i dag.
– Vi vil ikke løpe vindkraftlobbyens ærend når de bidrar til naturødeleggelser. Industrien må ikke bli gjort til gissel for landbasert vindkraft, sier Jan Haugen.
Les saken her:
https://klassekampen.no/utgave/2021-02-19/advarer-mot-vindkraft
I motsetning til regjeringens ekspertutvalg for prosessindustri, mener Industriaksjonen at det finnes alternativer til landbasert vindkraft. Blant annet:
Jan Haugens innlegg på Trondheimskonferansen 2021
Kan industrien i EU og i Norge finne et nytt eksistensgrunnlag etter pandemien?
Av: Idar Helle, historiker og utreder i De Facto
idar.helleATgmail.com
Teksten er publisert som kronikk i Klassekampen 24.10.2020
EUs kraftige ambisjon om at industriproduksjonen skal løftes opp til 20 prosent av unionens BNP, er blitt flittig sitert i norsk industridebatt. Også denne gang er imidlertid de harde realitetene en annen enn ‘hypen’ som omgir dem. Europeisk industri er under kraftig press, og enkelte industrigrener er i ferd med å kollapse under vekten av koronaepidemien.
Stålindustrien er et kroneksempel. I forhold til 2019 falt produksjonen av europeisk stål med 40 prosent i andre kvartal i år. Ordretilgangen er ned 75 prosent. Nær halvparten av kontinentets 340 000 stålarbeidere er permittert eller har fått forkortet arbeidstid under koronaen.
Situasjonen for denne tungindustrien i Europa og EU forverres av at andre produsenter har fortsatt som før og sørget for masselagring av produktene sine i perioden der etterspørselen har vært lav. Fagforbundene i metallindustrien hevder at dette har bidratt til at det europeiske markedet utsettes for massiv internasjonal prisdumping på stålprodukter.
En lang rekke av Europas 600 stålverk har blitt nedstengt under koronaen. Å stenge ned og så starte opp igjen de store smelteverksovnene er kostbart. Mange steder er arbeiderne bekymret for at stålverkene deres aldri vil satt i produksjon igjen. Det europeiske industriføderasjonen industriAll frykter at for stål kan inntil 50 prosent av produksjonskapasiteten gå tapt før kontinentet har ristet koronaen av seg.
Europa tar i så fall et nytt skritt i retning avindustrialisering. I øst fortsetter Kina å fosse fram. Allerede før koronaen, i 2019, sto den økonomiske supermakten for like over halvparten (51,3 prosent) av den globale stålproduksjonen. Da covid-19 brøt ut første kvartal i år, økte Kina produksjonen med enda 20 prosent.
For å unngå full europeisk kollaps i sektoren har industriforbund i 38 europeiske land og industriAll Europa gått sammen om å klage den påståtte prisdumpingen på stål inn for konkurransemyndighetene i EU. For å skape trøkk bak kravene ble det 2. oktober arrangert europeisk aksjonsdag under parolen ‘Europa trenger stål, og stål trenger Europa’ i tsjekkiske Vítkovice, tyske Dillinger Hüttenwerke og Saarstahl AG samt i Polen, Bulgaria, Italia og flere andre steder.
Et neste viktig krav er at EU skal utarbeide en ny handlingsplan for stålindustrien. IndustriAll tar utgangspunkt i EUs gjenreisningsplan som ble vedtatt på unionstoppmøtet i sommer. Industriføderasjonen vil at EU skal ta hensyn til stålsektorens særskilte behov, sikre produksjonen og inntektene som sektoren trenger for å investere i en fortsatt industriell framtid for 600 produksjonssteder, 340 000 europeiske stålarbeidere og – etter føderasjonens egne beregninger – 1,5 millioner arbeidsplasser som er knyttet opp til produksjon og lokalsamfunn. En ser videre for seg særskilte stimulanspakker i EU-landene for å ‘bråstarte’ industriproduksjon som har vært hardt rammet av pandemien, som bilproduksjonen og byggesektoren.
Etter årevis med tilbakeslag og ‘austerity-lammelse’ har toppnivået i den europeiske fagbevegelsen begynt å røre på seg igjen under koronaperioden. Samtidig som industriforbundene samler seg om en ny stålplan og tilsvarende kriseprogrammer for flere produksjonsgrener, har den europeiske samorganisasjonen ETUC gått på barrikadene for EUs gjenreisningsplan på 750 milliarder euro og det påfølgende finansielle rammeverket MFF (Multiannual Financial Framework) på 1074 milliarder euro. I fagbevegelsen oppfattes dette som en politisk snuoperasjon fra Brussel, Berlin og EU sin side, der en storstilt økonomisk motkonjunkturpolitikk omsider skal erstatte den økonomisk feilslåtte og sosialt katastrofale nedskjæringspolitikken som ble ført etter finanskrisa og den etterfølgende eurokrisa.
På samme tid er ETUC og kreftene som søker mer ‘progressiv integrasjon’ inn i EU-maskineriet urolige for den politiske motstanden som er i ferd med å bygge seg opp i unionens nordlige og østlige hjørner. Storbritannia i vest har allerede sagt takk for seg. Nå er det flere av de nordiske og nordeuropeiske medlemslandene som etter sommerens toppmøtevedtak vegrer seg for å bli med videre på ferden i ‘låne- og gjeldsunionen’ EU. I øst går flere medlemsstater, med Polen og Ungarn som anførere i Visegrad-grupperingen, kraftig imot at det skal knyttes kriterier om oppfylling av bestemte menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper til grunn for økonomiske bidrag fra EUs gjenreisningsplan. ETUC og fagbevegelsen i EU har nok helt rett i at spørsmålet om gjenreisningsprogrammet etter koronaen kommer til å sette samholdet i unionen på nok en hard prøve.
Snart 250 år etter den industrielle revolusjonen og 70 år etter Den europeiske kull- og stålunionen er stålet fortsatt en grunnpilar i europeisk industri og for materialstrukturene vi lever med omkring oss. Stål har vært og vil fortsette å være grunnlaget for bilindustri, mekaniske verksteder, skips- og offshoreverft, byggesektoren og utbygging av nye fornybare energikilder. Stål er simpelthen en forutsetning for å nå essensielle samfunnsmålsetninger, inkludert målet om at Norge, Europa og verden innen 2050 skal oppnå karbonnøytralitet og våpenhvile med naturen og klimaet omkring oss.
EU har i 2020 bevilget seg sjøl tidenes største økonomiske redningspakke og med det tatt et stort steg ut i det ukjente. Det politiske lederskapet i unionen virker usikre på hva som skal være hovedkursen videre. Er tida nå kommet for at det atter er deres gamle allierte og sosiale partnere i europeisk fagbevegelse som vil bli lyttet til?
Gapet mellom formålet med norsk vannkraftutbygging og EUs energiunion er enormt.
Av: Idar Helle, historiker og utreder i De Facto
idar.helleATgmail.com
Teksten er publisert som kronikk i Klassekampen 19.12.2020
Langt inne mot nordøst i Ryfylkeheiene, 1055 meter over havet, ligger Storvassdammen. Den er en steinfyllingsdam som er med på å demme opp det veldige Blåsjø-magasinet mellom Rogaland og Agder. På det høyeste er demningen 90 meter høy, damkronen på toppen 1400 meter lang. Med et volum på 9,7 millioner kubikkmeter steinmasse og betong er den landets største.
Hjemfylket mitt Rogaland var det landskapsområdet som fikk de største naturinngrepene knyttet til vannkraftutbyggingen i Norge. Fra jeg var liten husker jeg familiefortellingene og fotoene i svarthvitt fra turistforeningshyttene som forsvant, om mytiske Undeknut og Lysebu som fant sitt atlantis under mektige Blåsjø. Alt dette var en del av Ulla-Førreverkene, det største kraftanlegget i Nord-Europa, bygget ut i 14 lange år og med opptil 1500 anleggsarbeidere i sving mellom 1974 og 1988.
Den norske vannkraftutbyggingen var bærebjelken i den sosialdemokratiske etterkrigsstatens store løfte om strøm og varme i husene, om industrireising som skulle gi velstand og offentlig velferd. Prisen å betale var de mange naturinngrepene og de lange anleggsperiodene som kostet mye, noen ganger altfor mye. Utbyggingen av Tokke-anlegget i Vest-Telemark kostet 23 anleggsarbeidere livet i årene 1956-72. «De omkom under ras, de ble drept i sprengningsulykker, de druknet, eller ble klemt til døde under borebukker og tunge anleggsmaskiner», skrev forbundsbladet Arbeidsmanden. Minnesteinen over de 23 ble etter lang tids vente reist i Dalen våren 1978.
Det var et kollektivt mål og en underliggende samfunnskontrakt om betydelige ofre til fellesskapets beste som lå til grunn for kraftutbyggingen. El-krafta var ingen vare det skulle tjenes mest mulig penger på. For denne viktigste av alle innsatsfaktorer gjaldt det tvert imot å holde kostnadene lavest mulig. Slik er det fortsatt for smelteverkene og metallindustrien som bruker nær en tredel av all norskprodusert kraft. Erfaringene med utbygging, forsakelser og muligheter som satsingen på vannkraft har brakt med seg, til industrien og hos folk flest en generasjon og to tilbake, har skapt en sterk felles forestilling om at ‘krafta er vår’.
Kontrasten mellom dette historiske tilbakeblikket, og formål og virkemidler som ligger til grunn for oppbyggingen av EUs energiunion, er enorm. Hovedmålet med energiunionen, som Norge tilsluttes gjennom EØS, er at strømmen skal flyte fritt i et samlet europeisk hovednett. EU-kommisjonen og energibyrået Acer sørger for dette ved å legge til rette for nye strømkabler og mellomlandsforbindelser. EU utvikler også et kraftfullt regelverk for å sikre at strømmen fordeles ut fra reine markedsbetingelser. Å se bort fra reindyrkede markedshensyn, for eksempel ved å åpne for lokal elektrisk kraft levert med lav produksjonspris til den kraftintensive industrien, bryter fundamentalt med hva EUs energiunion og frie flyt står for. I stedet skal en tilpasse seg en energiunion som for Norges del med nødvendighet vil innebære at overskuddet av elektrisk kraft i strømnettet gradvis forsvinner ut av landet. På veien ut blir til vannkraften omgjort fra innsatsfaktor til superprofitt for norske og utenlandske energileverandører.
EUs energiunion er resultatet av uhyre nitidig unionslovgivning over mange år. Etter å ha ligget klar fra Brussels side i årevis, kom energipakke 3 kom opp til behandling i Stortinget våren 2018. Den inneholdt den eksplosive Acer-forordningen, der embetsverket i EUs energibyrå i Ljubljana (Slovenia) fikk tildelt en viss overnasjonal makt over strømkabler, mellomlandsforbindelser og flaskehalsinntekter i det norske kraftmarkedet. Reaksjonene da dette begynte å bli kjent var usedvanlig sterke, og utløste alvorlig husbråk innad i Arbeiderpartiet. Ledelsen og stortingsgruppa endte med å støtte opprettingen av Acer og energipakken. To og et halvt år etter dette har partiet ennå ikke kommet seg opp på hesten og oppover på meningsmålingene.
I løpet av de neste årene kommer EUs siste energipakke, den fjerde i rekken, til Norge og Stortinget som del av EØS-avtalen. Denne pakken er enda mer omfattende enn den forrige. Pakke 4 inneholder i alt fire forordninger og fire direktiver som enten er nye eller reviderte versjoner av de som allerede eksisterer. Blant disse er en revidert og utvidet Acer-forordning. Her skal Acer få økt myndighet til å fastsette retningslinjer for hvordan kapasiteten i kraftkablene skal fordeles, hvordan inntektene skal brukes, og til å treffe avgjørelser i saker hvor medlemsstatene i EU og EØS ikke er enige.
På sett og vis er EUs energiunion en imponerende politisk-juridisk konstruksjon. Dette er føderal maktutfoldelse og imperiebygging på avansert nivå, og antakelig noe av det mer storslåtte i unionsarkitekturen siden Jean Monnet og kull- og stålunionen. Men fra et norsk samfunnsperspektiv er det vanskelig å finne et unionsprosjekt som står fjernere både når det gjelder mål og metode. Energiunionens mål om maksimal markedsinnretning bryter med at elektrisk kraft bør være en samfunnsmessig innsatsfaktor her i landet. Demokratiet som beslutningsmetode skyves til side ved at embetsverk i EU-kommisjonen, Acer og den norske reguleringsmyndigheten RME får makt over politiske beslutninger til Stortinget og folkevalgte organer. Norges suverenitet over et helt avgjørende politikkområde for å utvikle fornybar energi, industri og samfunn er i ferd med å bli satt på spill.
Før eller siden kommer det til å bli et avgjørende oppgjør om dette sakskomplekset, mest sannsynlig i det nye Stortinget som skal velges neste høst. Enten fortsetter ferden mot full oppgivelse av nasjonal styring og kontroll på et så sentralt område som vannkraften og energipolitikken. Eller så sier Stortinget nok er nok og tar tilbake suvereniteten som er oppgitt til Acer og energiunionen gjennom EØS-avtalen. Det er like før solsnu nå, også langt der inne på høyfjellet over Storvassdammen.
Om lag 60 fagforeninger, klubber og avdelinger i en rekke forbund har tilsluttet seg Industriaksjonen siden oppstarten i januar i fjor.
Siden forrige nyhetsbrev i april har landet vært stengt ned og åpnet opp igjen på grunn av koronapandemien. Men til tross for en gradvis gjenåpning fra forsommeren, er det fremdeles en rekke begrensninger som rammer mange grupper av varierende styrke. Organisasjonslivet er spesielt hardt rammet, ettersom mange av de vante arbeidsformene knyttet til konferanser og andre fysiske møteplasser er ekstra utsatt for regjeringens innstramminger. En kan kanskje formidle noenlunde det samme innholdet på et digitalt arrangement. Men verken idébrytning, nettverksbygging eller den mobiliserende entusiasmen har samme vekstvilkår når vi er adskilt av koronarestriksjoner og kommuniserer gjennom hver vår skjerm.
«Vi girer nå opp mot et meget viktig valgår i 2021 hvor det meste tyder på at industripolitikk vil være mer fremtredende enn på mange tiår»
Industriaksjonen er i så måte ikke alene om å ha lagt bak oss et halvår med mindre aktivitet. Likevel har aktivitetsnivået vært gradvis økende gjennom høsten, og til tross for den avlyste eller utsatte årsmøtesesongen i fagforeningene, har vi også fått noen nye medlemmer. Blant de mest tungtveiende av de nye står kanskje Fellesforbundets avdeling 1, det tidligere Oslo Jern & Metall, som meldte seg inn i forrige uke. Velkommen skal dere være! At det trengs ser vi blant annet av at NorthConnect – den planlagte utenlandskabelen som setter norsk kraftintensiv industri i fare men som likevel nekter å gravlegges – nå igjen er tilbake på den politiske dagsorden, til tross for en lang føljetong av forsikringer fra blant annet Arbeiderpartiets nestleder Bjørnar Skjæran (se punkt 3). Observante lesere av vårt forrige nyhetsbrev, vil huske at vi fryktet nettopp en slik vending.
Vi girer nå opp mot et meget viktig valgår i 2021 hvor det meste tyder på at industripolitikk ikke bare vil være mer fremtredende enn på mange tiår – men hvor nettopp industripolitikkens utforming ligger an til å utgjøre en av de viktigste skillelinjene mellom borgerlig og rødgrønn side. Det siste understrekes av at flere partier på rødgrønn side denne høsten har lagt frem programutkast med formuleringer som peker frem mot en aktiv industripolitikk – mens de borgerlige partiene fremdeles holder fast på at politikken skal begrense seg til næringsnøytralitet og tilrettelegging (se punkt 4).
I denne vendingen mot aktiv industripolitikk har Industriaksjonen åpenbart spilt en viktig dagsordensettende rolle siden oppstarten 10. januar 2019. Men at det skal holde helt inn i valget, skjer ikke av seg selv, og vi tar dermed sikte på å både meisle ut nye kampsaker, vedta et handlingsprogram samt revidere vårt industripolitisk manifest som skal legge grunnlaget for Industriaksjonens arbeid frem mot stortingsvalget neste høst (se punkt 2).
Etter det vellykkede industriseminaret på Raufoss (se punkt 5), planlegger vi en større industristedsturné i samarbeid med Manifest Tankesmie (se punkt 6), og til tross for at det nok ikke er fornuftig å planlegge den store, mobiliserende konferansen vi så for oss, så vil likevel et mindre fysisk arrangement med tilhørende digital strømming forhåpentligvis kunne ha noe av den samme effekten (se punkt 7).
2. Årsmøte i Industriaksjonen
Styret i Industriaksjonen har gleden av å invitere tilsluttede fagforeninger til aksjonens første ordinære årsmøte digitalt på zoom torsdag 5. november kl. 1700-2000.
Styret har vedtatt følgende dagsorden:
1. Godkjenning av innkalling. Valg av ordstyrer, referent og digitalt tellekorps.
2. Industripolitisk innledning og politiske appeller. Kort runde med spørsmål og diskusjon.
3. Årsberetning. Industriaksjonens aktiviteter, virksomhet og økonomi i perioden mellom stiftelsesmøtet i Bergen 10. januar 2019 og første ordinære årsmøte 5. november 2020.
4. Industriaksjonens kampsaker, handlingsprogram og industripolitiske manifest fram mot Stortingsvalget neste høst. Framlegg til diskusjon og vedtak.
5. Styrets innstilling til budsjett for aksjonsperioden november 2020 – september 2021.
6. Valg av nytt styre og arbeidsutvalg for Industriaksjonen.
7. Avslutning.
Styret og arbeidsutvalget tok sikte på utsending av relevante årsmøtepapirer per e-post seinest i begynnelsen av uke 44.
Fagforeninger og organisasjonsledd i fagbevegelsen som har betalt kontingent til Industriaksjonen i 2020, samt styret i Industriaksjonen, har stemmerett på årsmøtet.
Fagforeninger og organisasjonsledd i fagbevegelsen som har betalt kontingent i ett av årene 2018, 2019 eller 2020, eller har intensjon om å tilslutte seg Industriaksjonen økonomisk, har møterett på årsmøtet. Det har også enkeltpersoner som har betalt individuelle støttebeløp til Industriaksjonen.
Tilslutning til Industriaksjonen skjer ved økonomisk innbetaling til Industriaksjonen på vårt foreningskontonummer 2280 44 69676. Ordinær årskontingent er 5000 kroner, men fagforeningene står fritt til å velge høyere eller lavere innbetalingsbeløpet enn dette.
Påmelding skjer til post@industriaksjonen.no. Husk å oppgi navn på deltakere, kontaktinfo (viktig med e-post) samt hvilken fagforening dere representerer.
Velkommen til årsmøte!
1. oktober hadde Klassekampen en tankevekkende artikkel om hvordan industrien i Nord-Norge frykter konsekvensene av økt krafteksport (https://klassekampen.no/utgave/2020-10-01/kan-bli-kvalt-av-nye-kabler). Nettopp hensynet til fastlandsindustriens behov for kraft, gjør at kampen mot NorthConnect-kabelen har vært en prioritert del av Industriaksjonens arbeid helt siden starten.
«Situasjonen rundt NorthConnect nå, er uoversiktlig, og det er vanskelig å vite hva som blir resultatet både av Arbeiderpartiets kompromiss og regjeringens lovforslag.»
Da saken ble stortingsbehandlet 23. april, stemte Frp, Sp, R, SV sammen om å si nei til konsesjon til kabelen en gang for alle, mens Arbeiderpartiet i stedet gikk sammen med regjeringen og fikk flertall for at bygging av nye kabler skal oppfylle en rekke konkrete krav. Disse kravene, at de skal være eid eller kontrollert av Statnett, være samfunnsøkonomisk lønnsomme, og at effekten av allerede eksisterende kabelprosjekter skal vurderes før eventuelle nye kabler, har blitt fremstilt som en vanntett sikring mot bygging av NorthConnect av både energipolitisk talsperson Espen Barth Eide, partileder Jonas Gahr Støre og ikke minst av nestleder Bjørnar Skjæran som i en lang føljetong i Klassekampens spalter i mai, fremhevet at Arbeiderpartiet gjennom sitt kompromiss sikret at en høyreregjering med flertall i Stortinget, likevel ikke ga konsesjon til kabelen.
Men bare fire måneder senere, i første halvdel av september, åpner et nytt lovforslag fra regjeringen for at kabelen likevel kan få konsesjon. Mens Arbeiderpartiets energipolitiske talsperson Barth Eide mener at dette ikke innebærer et løftebrudd, var både Senterpartileder Trygve Slagsvold Vedum og Rødt-leder Bjørnar Moxnes tydelig på at dette innebærer en omkamp om kabelen.
Situasjonen rundt NorthConnect nå, er uoversiktlig, og det er vanskelig å vite hva som blir resultatet både av Arbeiderpartiets kompromiss og regjeringens lovforslag. Men det som er sikkert er at denne usikkerheten gjør at Industriaksjonen vil fortsette sin utvetydige kamp mot bygging av kabelen – for å sikre rammebetingelsene til kraftintensiv industri i Norge.
4. Partiprogramsesong
Høsten før ethvert stortingsvalg, er tiden hvor partiene legger frem sine program for den kommende stortingsperioden. Programmene er ment å inkludere alt partiene ville prioritert å gjennomføre om de fikk anledning til å styre alene i fire år, gjennom fire budsjetter. I praksis er selvsagt alle partier avhengig av kompromisser med andre, og kan heller ikke alltid regne med å sitte en hel periode, men likevel er programmene dokumenter som tydelig markerer hvilken retning de ulike partiene søker å ta samfunnet fremover.
Årets partiprogramsesong er i så måte oppløftene nyheter for alle som er opptatt av industrien.
Alle de fire rødgrønne partiene er med andre ord tydelige på at de ønsker en sterkere statlig satsing på industri, og at de er villige til å bruke en del virkemidler som statlig eierskap, målrettede offentlige investeringer, innkjøpsordninger, anbud og mye mer, for å bidra til å bevare og videreutvikle norsk industri i særlig grønn retning. Faren er gjerne at slike vakre ord ikke blir fulgt opp av konkrete bevilgninger, men Industriaksjonen vil i hvert fall jobbe hardt for å legge press på partiene for at ord blir til handling etter valget.
5. Industrikurs på Raufoss
26.-27. august arrangerte Industriaksjonen i samarbeid med De Facto industrikurs for tillitsvalgte på Raufoss. Kurset omhandlet særlig innlandsindustri, skog, vareproduksjon, og hadde som målsetning at deltakerne skulle engasjere seg mer i industripolitikk, som ofte ligger litt på siden av de mer generelle arbeidslivsspørsmålene som vanligvis opptar tillitsvalgte.
Leder for LO i Oslo, og styremedlem i Industriaksjonen Ingunn Gjerstad deltok på kurset som innleder, og syntes det var både givende og lærerikt å møte såpass mange tillitsvalgte fra ulike arbeidsplasser. Særlig fremhevet hun alle erfaringene de tillitsvalgte delte fra arbeidsplassene sine, som blir stadig mer preget av nye ledelsesstrategier hvor partssamarbeid og bedriftsdemokrati får mindre og mindre betydning. Stikk i strid med den økende offentlige oppmerksomheten om den norske modellen.
Etter kurset fikk Industriaksjonen også noen forespørsler fra deltakende organisasjoner om å tilslutte seg aksjonen, og styret konkluderte med at det hele var en suksess, og en aktivitetsform vi ønsker å satse videre på med kurs tilpasset ulike regioner som Trøndelag, Oslo/Akershus og Vestlandet.
«Slik håper vi å få en offentlig debatt preget av mindre polarisering mellom disse miljøene, og hvor industriens unike betydning for samfunnet får bredere fotfeste også i miljøbevegelsen.»
6. Industristedsturné
Manifest-prosjektet «Grønn industri 21» har tatt initiativ til en industristedsturné/dialogturné hvor Industriaksjonen er invitert med. Formålet med turnéen er som med «Grønn Industri 21» generelt å skape dialog mellom klima- og miljøbevegelsen og industristemmer, og både Fremtiden i Våre Hender og Natur og Ungdom ønsker å være med rundt på industriarbeidsplasser for å lære mer om industrien.
Slik håper vi å få en offentlig debatt preget av mindre polarisering mellom disse miljøene, og hvor industriens unike betydning for samfunnet får bredere fotfeste også i miljøbevegelsen.
Forhåpentligvis fører dette til at disse organisasjonene vil levere litt færre løsninger av typen «legg ned», og litt flere av typen «utvikle, investere og satse». Det er også foreslått å lage en film fra denne turnéen. Tanken er å besøke Nikkelverket i Kristiansand allerede denne høsten. Bjørn Sigurd Svingen fra styret i Industriaksjonen er nå med i arrangementskomitéen for dette.
I forrige nyhetsbrev kunne vi opplyse om at Fritt Ord hadde bevilget 100 000 kroner til en industrikonferanse i regi av Industriaksjonen. Planen var i utgangspunktet å arrangere denne nå i høst, men koronasituasjonen har gjort det umulig, og vi har nå landet på at det heller ikke lar seg gjøre å arrangere denne i mars, slik vi en stund håpet på.
Vi har tidligere tatt utgangspunkt i at konferansen skal arrangeres i samarbeid med Manifest-konferansen, som neste år var planlagt som en «Grønn Industri 21»-konferanse, men denne blir nå i stedet omgjort til et digitalt arrangement med 50 deltakere som følges opp av et annet, fysisk arrangement i god avstand fra Oslo – gjerne et større folkemøte.
Ingunn Gjerstad er Industriaksjonens representant i programkomiteen til denne felles konferansen, men det er fremdeles ganske åpent hva som skjer med arrangementet, og styret har drøftet alternative måter å mobilisere for våre saker frem mot valget, uten å helt ha landet denne diskusjonen enda.
Altfor lenge var industrien glemt i den norske politiske debatten. Det har endret seg det siste året – nå kappes partiene på venstresiden om å heise fanen for norsk industriutvikling og norske industriarbeidsplasser. Oppstarten av Industriaksjonen har spilt en viktig rolle for denne forvandlingen. Men skal en lovende industripolitisk debatt bli noe mer enn fagre ord, er det viktig at Industriaksjonen og grunnplanet i fagbevegelsen fortsetter å stille offensive krav.
Om lag 60 fagforeninger, klubber og avdelinger i en rekke forbund har tilsluttet seg Industriaksjonen siden oppstarten i januar i fjor.
Om lag 60 fagforeninger, klubber og avdelinger i en rekke forbund har tilsluttet seg Industriaksjonen siden oppstarten i januar i fjor. Etter mye og positiv oppmerksomhet i forbindelse med Trondheimskonferansen 2020, lå vi an til å øke dette antallet betydelig – men så kom koronakrisa. Det medførte at årsmøtene i fagforeninger over hele landet ble utsatt på ubestemt tid, og tilslutning til aksjonen vår ble satt på vent. Så får vi se framover om vi klarer å få fagforeningene med oss på en ny giv!
Du og din fagforening kan støtte Industriaksjonen gjennom:
Fullt økonomisk medlemskap
Medlemskap med fulle rettigheter overfor årsmøte og styret i Industriaksjonen forutsetter en årlig kontingent på 5000 NOK eller mer. I 2019 bidro over 10 fagforeninger med bevilgninger i størrelsesorden 15 000 – 50 000 NOK som ga et driftsbudsjett på omkring 600 000 NOK for arbeidet vårt. Flest mulig fagforeninger med økonomisk medlemskap er avgjørende for å sikre et økonomisk grunnlag for Industriaksjonen framover.
Økonomisk tilslutning
En kan også tilslutte seg Industriaksjonen uten fullt medlemskap ved å bevilge et valgfritt beløp inntil 5000 nok fra lokale klubber, fagforeninger, organisasjoner og politisk organer som deler Industriaksjonens engasjement for norsk industri.
‘Industriaktivisten’
Enkeltpersoner som ønsker å støtte Industriaksjonen kan gi et valgfritt beløp på 100 NOK eller mer til Industriaksjonen.
Sørg for støtte til INDUSTRIAKSJONEN fra deg og din fagforening
Konto 2280 44 69676
Industriaksjonens arbeidsutvalg:
Idar Helle, De Facto
Tlf: 9867 6403, epost: idar.helle@gmail.com
Atle Rostad, Fellesforbundet Kaefer Energy
Tlf: 9019 4336, epost: atle_fr@yahoo.no
Hogne Hognset, Aksjon Stopp nye Utenlandskabler!
Tlf: 9183 6363, epost: hohognse@online.no
Ståle Johansen – leder, Fellesforbundet Verkstedklubben Verdal (i permisjon)
Tlf: 4640 1064, epost: stale.johansen@kvaerner.com
Styret:
Jorunn Birkeland, NITO Equinor
epost: jorunnbirk@gmail.com
Gard Folkvord, Industri Energi Boliden Odda kjemiske avdeling 61
epost: gard.folkvord@boliden.com
Ingunn Gjerstad, LO i Oslo
epost: ingunn.gjerstad@lo-oslo.no
Erik Hagen, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund Akershus
epost: erik.hagen@arcus.no
Line Haugland, Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund Tine Hordaland
epost: line.haugland@tine.no
Kim Olav Johansen, Elektroarbeidernes Fagforening Trønderlag
epost: kim.olav.johansen@gmail.com
Remy Penev, Industri Energi Sauda
epost: remy_penev@msn.com
Neill Staurland, Fellesforbundet Rosenberg Verfts Klubb
epost: neista@getmail.no
Bjørn Sigurd Svingen, Fellesforbundet Raufoss
epost: bjorn.sigurd.svingen@fellesforbundet.org
Bjørn Asle Teige, SAFE Equinor
epost: bjat@equinor.com
Atle Tranøy, Fellesforbundet Aker ASA
epost: atle.tranoy@akerasa.com
Per Erik Tronvoll, Industri Energi Elkem Thamshavn klubben
epost: per.tronvoll@elkem.no
Jan Haugen, Industri Energi Washington Mills
epost: jhaugen@washingtonmills.no
Mariann Ravnanger Nilsen, Norsk Jernbaneforbund cargonet
epost mariann.ravnanger.nilsen@cargonet.no
Nyhetsbrevet er skrevet av redaksjonssekretær Isak Lekve
Tlf: 9139 2365, epost: isaklekve@gmail.com
Kameratslig hilsen
AU i Industriaksjonen
Oljeminister Tina Bru har i dag informert NorthConnect om at søknaden om kabelutbygging ikke vil bli konsesjonsbehandlet før det er samlet inn erfaringer fra pågående kabelutbygginger til utlandet.
Industriaksjonen vil gratulere smelteverksarbeidere, tillitsvalgte, fagbevegelsen og lokalsamfunn som målrettet og over lang tid har arbeidet for å hindre NorthConnect med at denne kampen er vunnet. V for Victory!
Vi er klar over at det kan komme nye runder i denne kampen, men det ligger nå et godt stykke fram i tid, og mulighetene for å vinne igjen vil igjen være gode.
At NorthConnect nå er stanset betyr også at Industriaksjonen har vunnet fram med det som har vært vår fremste kampsak sin aksjonen ble startet i januar 2019.
Med tanke på de politiske og økonomiske motkreftene vi her har stått overfor, og med tanke på at det fram til årsskiftet tilsynelatende var et bredt politisk flertall for NorthConnect i Stortinget, kan dette ses på som en av de største faglige seierene for fagbevegelsen og industriarbeiderne i landet på lang, lang tid.
Industriaksjonen vil gratulere de tillitsvalgte i kraftkrevende industri, forbundet IndustriEnergi, og fagforeningsnettverkene som flere ganger har mobilisert og aksjonert mot NorthConnect, seinest 9. mars utenfor Stortinget, med utfallet av denne saken. Vi vil også gi honnør til flertallet på Stortinget og i dag Regjeringen som har valgt å lytte til industrien og fagbevegelsen og endre politisk standpunkt i en så viktig sak som NorthConnect.
Stans av NorthConnect har vært Industriaksjonens fremste sak siden aksjonen ble startet i fjor vinter. Ta gjerne kontakt med Ståle Johansen (mob46401064), leder i Industriaksjonen, for kommentar om saken.
I mobiliseringa mot eksportkabelen som truer grønn norsk industri er det initiativer fra fagbevegelsen som har fått ballen til å rulle.
Av Joakim Møllersen, medlem av Industriaksjonen og Norsk Arbeidsmandsforbund
Den største kampen i norsk politikk vinteren 2017/2018 var motstanden mot ACER og EUs tredje energimarkedspakke. Selv om vedtaket at Norge skal være underlagt ACER er gjort for lengst fortsetter motstanden. Mobiliseringa er nå mot NorthConnect.
Regjeringa ønsket å innlemme Norge i EUs energibyrå og motstanden blei enorm. Hovedinnvendingene var at man ville miste den nasjonale demokratiske kontrollen over egen kraftproduksjon, at dette ville utgjøre en suverenitetsavståelse og at EU ville kunne pålegge Norge å bygge utenlandskabler for krafteksport som ville øke strømprisen i Norge og true norsk industri.
Arbeiderpartiets posisjon var lenge uklar, men fra sentralt hold falt man etter hvert ned på å støtte ACER, dog med visse forbehold. Godt over 100 ordførere fra Ap stilte seg på motsatt side av regjeringa og eget parti. Dette skjedde etter at fagbevegelsen fra sentralt hold gikk fra å være avmålte til at man fikk sekretariatet i LO til å vise sin motstand. Den folkelige mobiliseringa økte og hadde sitt tyngdepunkt i distriktene, og spesielt på steder med energiintensiv industri. Til sist stemte regjeringspartiene Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre for ACER med støtte fra Arbeiderpartiet og MDG. Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Kristelig Folkeparti stemte mot.
Norges tilknytning til ACER blei vedtatt av Stortinget 22. mars 2018, men det var mye igjen å kjempe for. Kampen mot fordyrende utenlandskabler generelt og NorthConnect spesielt lå allerede i motstandskampen. Derfor så mange det som en naturlig forlenging at man også videre skulle jobbe for å forhindre den planlagte NorthConnect-kabelen fra å bli bygget.
NorthConnect er en påtenkt 665 kilometer land kabel for eksport av norsk vannkraft, og vil gå fra Eidfjord i Hardanger til Long Haven Bay i Skottland. Kostnaden er estimert til 8,3 milliarder kroner fra norsk side. Konsesjonen for bygging er ennå ikke innvilget.
Selv om overgangen fra ACER til NorthConnect for flere syntes naturlig var det ikke alle som kastet seg på med en gang. Nei til EUs faglige utvalg så det allerede komme under ACER-striden og holdt saken varm. Det var imidlertid et nytt initiativ fra fagbevegelsen som fikk ballen til å rulle skikkelig.
I januar 2019 startet Industriaksjonen, en sammenslutning i hovedsak bestående av tillitsvalgte fra industrien rundtom i Norge. Helt fra starten var det en prioritert sak at norsk kraft skal gå til norsk industriutvikling, at utenlandskabler for krafteksport ikke skal bygges og mer spesifikt at planene for NorthConnect skrinlegges.
“Strategien for de unike norske vannkraftressursene skal være langsiktig industriutvikling, sysselsetting, innovasjon og verdiskaping, ikke kortsynt råvareeksport”, heter det i industrimanifestet. Videre står det:
“Denne strategien må ligge til grunn for norsk suverenitetshevdelse overfor EUs Energiunion og energibyrået Acer. Det bør ikke bygges nye eksportkabler. De vil ha marginal eller ingen positiv klimaeffekt, men negative miljøkonsekvenser i Norge. De vil gi en økt energikostnad i Norge som kan slå ut store deler av kraftforedlende industri. Dermed kan eksportkablene sage av ett av beina Norge må stå på gjennom «det grønne skiftet»”.
Helt fra starten klarte industriaksjonen å alliere seg med både miljøbevegelsen og lokalsamfunn som kjemper for sine arbeidsplasser.
I sin avtale med regjeringa om ja til ACER hadde Ap fått inn en lovnad om at «det skal høstes erfaringer og gjøres grundige analyser før nye forbindelser kan etableres». Regjeringa har imidlertid ikke vist noen tegn til at de ønsker å stoppe utbygging om konsesjonssøknaden som nå ligger hos olje- og energidepartementet, mens Ap har gjentatt at de legger ovennevnte vedtak til grunn. Hva de konkret ville gjøre med NorthConnect var imidlertid uklart.
Det var også derfor Industriaksjonen i juni gikk ut offentlig med krav om at Ap avklarer om de står fast ved vedtaket om at NorthConnect ikke kan få konsesjon i overskuelig framtid. I tillegg kom to krav, både til regjeringa og til opposisjonen:
• Solberg-regjeringen må stå ved innholdet i avtalen den har inngått og ikke gi konsesjon til NorthConnect etter kommunevalget i høst.
• Arbeiderpartiet og andre rødgrønne partier må nå gjøre det klart at dersom NorthConnect blir gitt en slik konsesjon av Regjeringen, så vil den umiddelbart bli trukket tilbake av et eventuelt nytt stortingsflertall etter valget i 2021.
Da det har vært mye vaghet fra flere politiske partier har det vært desto viktigere for motstanderne å gjøre sine protester synlige og høylytte. Da var det også naturlig for LO i Indre Hardanger å gå sammen med Industriaksjonen for mønstring mot NorthConnect 29. august 2019. Markeringa fant sted ved Sima kraftverk etterfulgt av et folkemøte med representanter fra fagbevegelsen, NorthConnect samt ordføreren i Eidfjord. Det var industriarbeidere og deres tillitsvalgte som hadde tatt initiativet til markeringa og dominerte forsamlinga.
— Vi må løfte debatten for å vise at en storstilt krafteksport vil gjøre Norge til en råvareeksportør framfor en industrinasjon. Smelteverk landet rundt er ikke interessert i at det skapes usikkerhet rundt våre rammevilkår og arbeidsplasser, sa Remy Penev, styremedlem i Sauda Ap, industriarbeider og styremedlem i LO i Nord-Rogaland.
På nyåret var Folkets Hus i Ålvik stedet LO i Kvam gikk sammen med Ålvik Arbeiderforening om et folkemøte. Arbeiderbevegelsens eget lokale var fullsatt på industristedet Ålvik da det var samling under parola Norsk kraft til norsk industri.
Det er Fellesforbundet som organiserer de fleste industriarbeiderne i Norge og derfor stor spenning knytta til deres landsmøte i oktober 2019. Som forventa blei det et klart nei til bygging av NorthConnect, men mange blei overraska da landsmøtet vedtok at Norge må melde seg ut av ACER. Tidligere hadde forbundsstyret i Fellesforbundet sagt nei til ACER, mens representantskapet hadde en mer aksepterende linje.
Fagbevegelsen fulgte opp med å gjøre kampen mot NorthConnect til en av de aller viktigste på Trondheimskonferansen. Den regnes som kanskje det fremste politiske verkstedet i fagbevegelsen og en ny industripolitikk var hovedtemaet. Årets resolusjon sier klart: «Stans North Connect strømkabelen – norsk kraft til norsk industri», som et krav til en rødgrønn politikk. Det blei fulgt opp av en uttalelse om at Stortinget er nødt til å ta ansvar og nekte konsesjon til bygging av kabelen. Om poenget ikke var klart nok fikk hver av det 613 representantene en grønn tskjorte med påtrykk «Stopp NorthConnect».
Etter ACER-striden gikk KrF inn i regjering og etter valget gikk FrP ut. Mens KrF stort sett har vært tause om saken har FrP etter det stadig økende presset valgt å gå mot NorthConnect. Arbeiderpartiet har nå understreket at de er imot bygging. SP, SV og Rødt er steile motstandere.
Situasjonen er nå at regjeringa må ha støtte for å få flertall i en eventuell stortingsvotering om konsesjon. Det holder ikke med MDGs ene stemme. I dag er vi nærmere enn noensinne å få stoppet bygginga av utenlandskabelen. Problemet er at FrP har sagt at de ikke vil stemme for et forslag som ikke er deres eget. Ap på sin side legger avtalen med regjeringa fra ACER-forliket til grunn og har også stemt mot flere forslag. Likevel er vi nærmere å få stoppet NorthConnect enn noensinne.
Det er kun feilslått taktikkeri og regelrett kløning av Ap og FrP som kan stå i veien for at utenlandskabelen fra Eidfjord stoppes og det er vanskelig å se for seg at norske industriarbeidere vil la FrP slippe billig unna etter at Sylvi Listhaug har gått høyt ut med fagre løfter.
Det siste året har industripolitikk gjort sin tilbakekomst på den norske politiske arenaen. Kombinasjonen av internasjonale forhold, ACER-debatten og at krefter tilknytta fagbevegelsen har bidratt til at media og de politiske partiene, spesielt på venstresida, nå prioriterer feltet. Industriaksjonens hyppige møtevirksomhet med Ap, SV, SP og Rødt har utvilsomt bidratt i så måte. Diskusjonen dreier seg nå i stor grad om hva Norge kan gjøre for å bevare og videreutvikle industrien, med bakteppet at oljealderen går mot slutten. Bruken av norske kraftressurser, som en av de viktigste råvarene vi har i landet har blitt kjerna i diskusjonen, sammen med hva som skal være statens rolle.
Industripolitikk seiler opp til å bli en av de store valgkampsakene i 2021. Hva som skjer med NorthConnect før den tid vil være et avgjørende premiss for debatten.
Etter at regjeringa sist sommer utsatte Norges Vassdrags- og Energidirektorats vurdering av NorthConnect-planene kom den endelig ut i desember 2019. NVE anbefalte verken bygging eller skroting av kabelen. De kom imidlertid fram til at den ville være «samfunnsøkonomisk lønnsom», men var også klar på at bygginga vil medføre en økning i norske strømpriser, opp til fire milliarder i økte utgifter hvert år.
Selv om NVE-rapporten ikke går inn i detalj på antall arbeidsplasser som står i fare bekreftes bildet tidligere undersøkelser har gitt. Da De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte ga ut sin rapport EU, strømpriser og industri i 2019, kom de fram til at 12 000 i Norge jobber i de mest utsatte næringene, 30 000 om man tar med næringer tett tilknyttet disse i form av leveranser og lignende. Dette er arbeidsplasser som trues av nedleggelse. Ganske umiddelbart vil en økning i strømprisen på 10 øre per kwh sette 4-5.000 arbeidsplasser i syv til åtte lokalsamfunn i fare. Også kraftbransjens eget magasin, Energi, har kommet fram til at man har utsikter til en milliardøkning i strømutgifter i Norge hvis NorthConnect bygges.
Kampen fortsetter og 9. mars er det mobilisering mot NorthConnect foran Stortinget i regi av Industri Energi, Fellesforbundet, Aker konsernutvalg, LO i Trondheim, LO i Bergen og Omland, LO i Fredrikstad, LO i Stavanger, LO i Nord-Rogaland, LO indre Hardanger, LO i Oslo med flere og igjen ser vi at fagbevegelsen har miljøbevegelsen med på laget da Naturvernforbundet er representert blant appellantene. Siste ord er ikke sagt.
Av Idar Helle, som sitter i arbeidsutvalget i Industriaksjonen og er historiker og utreder i De Facto
Det første industrialiseringsspranget i Norge skjedde i den klassiske økonomiske liberalismens storhetstid omkring 1850. I løpet av fire tiår fram til 1875 ble produksjonen av varer og tjenester tredoblet, og folketallet økte med 50 prosent til 1,8 millioner nordmenn. Varene fra den nye industrien i og rundt Christiania, Bergen, Trondhjem og Drammen kom fram til markedene rundt i landet takket være bedre kommunikasjonsmidler og den splitter nye jernbanen. Internasjonalt var liberalismen det ideologiske adelsmerket for industrikapitalimen, men blant annet i Norge kom staten like fullt til å spille en sentral rolle. Dette kan framstå som et paradoks, og har gitt opphavet til historikeren Jens Arup Seips begrep om et egenartet ‘norsk system’.
I dag er spørsmålet om statens rolle atter i ferd med å bli det sentrale. Det ligger der som premiss for hvorvidt Norge skal gå for et samfunnsnødvendig – snarere enn ‘grønt’ – økonomisk skifte, der vi velger å bruke kapitalressursene, teknologien og naturressursene i landet til ny industriell satsing som kan bringe ned klimagassutslipp i Norge og internasjonalt. Et blikk bortover de lange linjene i norsk økonomisk politikk viser at synet på staten har hatt betydelig sprengkraft.
Den politiske og økonomiske liberalismen var i starten en reaksjon mot vilkårlig maktutøvelse fra statens og kongens side, nært knyttet til erfaringene fra borgerkrigene i England på 1600-tallet. Under merkantilismen hadde staten regulert økonomien for å fra fremme egne – altså kongen og enevoldsstatens – interesser. Et hovedmål under merkantilismen var å sørge for overskudd på handelen med utlandet, ut fra antakelsen om at det kun var mulig å bli rik på andre staters bekostning. Kongemaktens makt- og voldsmonopol i Europa langt inn på 1800-tallet gir mening til liberalismen som frihetsideologi, forstått som frihet fra staten både politisk og økonomisk.
Motstanden mot statlig virksomhet ble på denne måten bærebjelken i den klassiske økonomiske teorien. Mellom land skulle det være frihandel, og samfunnsoppgaver skulle i hovedsak løses av det private initiativ. Utover 1800-tallet ble økonomisk liberalisme toneangivende, framfor alt i industrinasjon og verdensmakt nummer én, Storbritannia.
Hvordan skulle så Norge (fremdeles i union med Sverige) legge opp den økonomiske politikken under den tidlige industriutbyggingen? Jens Arup Seip la i sine historiske studier betydelig vekt på pragmatiske og interessebaserte avveininger. I et land med liten og spredt befolkning var statsapparatet viktig for å sikre planlegging, samarbeid og effektiv ressursbruk. En rekke oppgaver framsto vanskelige å løse uten å la staten gå aktivt inn som organisator og kapitalformidler. Det fremste eksemplet på dette var jernbaneutbyggingen midt på 1800-tallet. Seip viser hvordan liberalismens fanebærere i storting og regjering erkjente at det fantes foretak og tiltak som «etter sin natur» burde drives som statlige monopoler. Slik ble veier, havneanlegg, kanaler i innlandet og dampskipruter ofte etablert i statlig regi.
Dette var kjernen i ‘det norske system’, som for Seip var nært knyttet til Anton Martin Schweigaard (1808-70), den norske embetsmannsstatens ledende politiske skikkelse. Seip så viljen til å kombinere statlige og markedsbaserte virkemidler som uttrykk for at Norge brøt med den økonomiske liberalismen i Storbritannia og store deler av Europa i samme tidsrom. Seinere har økonomiske historikere som Fritz Hodne og Knut Grove vist at det norske systemets avstand til liberalismens europeiske idéarv neppe var så stor som Seip ville ha det til. Den klassiske økonomiske teoretikeren Adam Smith hadde tidlig gitt uttrykk for at markedet ikke fungerte for å ta initiativ på en rekke samfunnsområder, og en etterfølger som John Stuart Mill var enda tydeligere om behovet for å regulere økonomien for å nå bestemte politiske mål.
Det er unektelig lenge siden embetsmannsstaten og det norske systemet på 1800-tallet. Hvordan har synet på statens rolle i økonomien utviklet seg etter den tid? Her har det vært flere markante historiske skift. Staten sto ansvarlig for utbygging av kommunikasjon og infrastruktur i tiårene fram mot 1900, men ofte var det mektige private kontraktører som vant anbudene og skaltet og valtet med utbyggingsmidler så vel som lønns- og arbeidsvilkår. Den storstilte vannkraftutbyggingen førte med seg uhyre viktig offentlig regulering gjennom konsesjonslovene. Likevel forble statens aktive rolle i det store og det hele temmelig begrenset. Det var først med kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet (1935), og så for fullt med industri- og distriktsutbyggingen i etterkrigstida, at staten virkelig sto fram på scenen som industriell aktør. Høydepunktet var etableringen av Statoil og full statlig regi med utbyggingen av ‘oljå’ fra 1970 og framover.
Så kom imidlertid et massivt, negativt skift med oppgivelsen av motkonjunkturpolitikken i 1977-78. Det skulle vise seg å markere overgangen fra en aktiv industripolitikk til statlig nedsalg og privatisering, næringsnøytralitet og «tom verktøykasse». 1980 og 1990-årenes to ledende politikere Kåre Willoch (Høyre) og Gro Harlem Brundtland (Ap) var stort sett på linje om at det heretter var privat kapital som skulle inn og vinne terreng på statens bekostning, ikke motsatt. Seinere regjeringer, fra Stoltenberg I til Solberg II og III, har i liten grad endret på dette.
Ikke minst har den den finansdrevne og passive forvaltningen av nasjonens enorme petroleumsformue etter hvert blitt et symbol i så måte. Dette forteller om et politisk lederskap som ikke vil ta ansvar for å utvikle industri og næringsliv langs et spor som kan gjøre en forskjell for klimaet. Er det som nå skjer under den lange oppmarsjen fram mot neste valg at det vokser fram en politisk samtale, om å bruke statens økonomiske muskler for å utvikle samfunnsbærende (‘grønn’) industri knyttet til blant annet havvind og karbonfangst? I så fall kan det ligge til rette for at dem som vil ha en handlekraftig stat på det økonomiske og industrielle området er i ferd med å få vinne fram igjen. Kanskje for godt denne gangen?
Teksten ble først publisert i Klassekampen 14/12 under spalten Orientering.
